Innlegg nr. 100 er dedikert til Autisme

Autisme er veldig skummelt, men samtidig veldig spennende. Jeg har valgt å skrive om noe jeg finner veldig facinerende i mitt blogginnlegg nr. 100, og jeg håper andre også synes det er spennende/intressant. Det jeg synes er trist er at mange ser på autister, og mennesker med psykiske og fysiske utviklingshemminger generelt, som mindre verdt en seg selv, og ser på dem som annerledes. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig jeg, jeg ser på alle mennesker som like mye verdt, uansett. Jeg tenker at jeg er heldig som ikke har noen psykisk eller fysisk utviklingshemmelse, og tenker at det kunne like gjerne verdt meg.

Men, tilbake til tema; Autisme! Jeg kan virkelig ikke tenkte meg hvordan det er å være forelder til et autistisk barn. Jeg er sikker på at foreldrene på en måte er enda mer glad i de spesielle barna med diagnose enn de er ovenfor barn som ikke har diagnosen. Det er som oftest sånn det er, og det er ikke vondt ment. Det er bare sånn det blir, og må bli. Det betyr ikke at foreldrene dine er mindre glad i deg, men de viser kanskje mer kjærlighet til dine søsken som har diagnose. Jeg vet ikke hvordan det er, for jeg har ingen søsken som har diagnosen autisme.

Autisme finnes i flere former, du kan være hardt rammet, eller du kan være så lite rammet at omverdenen ikke merker det. Det finnes Asbergers, og Autisme. Asbergers går inn under Autisme, men de er litt forskjellige. Asbergers syndrom er en medfødt utviklingsforstyrrelse eller nevrologisk betinget personlighetsvariant hos mennesker som kan ha vansker med sosial omgang og kommunikasjon. Det vil si at de ofte har noe som kan minne om sosial angst, samt at de har en snedig og spesiell form for humor. De har sære interesser:
- noen samler rett og slett på forskjellige sigarettembalasjer
- noen setter seg inn i all verdens band og musikere innen en sjanger
- noen lærer seg å spille en hel haug med forskjellige instrumenter
- Noen er ekstremt flinke til å tegne
Og så videre. Noen er faktisk så mildt rammet at de fungerer så godt som 100% normalt, med untak at de til tider missliker enkelte situasjoner.

Autister kan være søte, men de kan også være veldig slitsomme. Jeg ser på en dokumentar på NRK2, som handler om mange barn med autisme som sammen skal lage en musikal. Der er det en helt skjønn jente som heter Lexi, og hun er fjorten år. Hun har nedsatt taleevne i den forstand at hun gjentar alt som blir sagt til seg. Hun er veldig flink til å ordlegge seg på datamaskinen sin, men hun klarer ikke ordlegge seg muntlig. Hun er kjempeflink til å synge, når hun bare vet hva hun skal synge. Hun har en helt fantastisk stemme. Hun begynte etter hvert på high school, og selv om hun ikke har de samme fagene som alle andre, har hun fag hun kan nyte godt av i fremtiden, som å krysse gaten alene, noe vi tar forgitt, og å handle klær på egenhånd.

Programmet handler om at folk må forsjøke å sette seg inn i hvordan autister tenker, føler og snakker. Hvorfor de gjør tingene de gjør. Det synes jeg vi alle burde bli flinkere til, både med autister, og alle andre. Hvordan skal vi ellers forstå omverdenen, om vi ikke forsjøker å forstå hverandre?

Som de synger: "jeg er et mirakel, du er et mirakel, vi er alle mirakler!". Ja, det er en typisk klisjetekst, men budskapet kommer frem! Det er viktig at alle i sammen tenker over det en gang i blant, at vi alle er mirakler. Uavhengig om vi er autister, har en tann som er skakk eller om en er homofil eller lesbisk. ALLE ER mirakler.