Spontane skriblerier.

Den fantastiske epoken i livet går mot slutten, etter juni er det ikke mer elev på musikklinja, og det gir meg en veldig blannet følelse av sorg og lettelse. Nå er det slutt på å konsentrere seg om 15 forskjellige arbeidsoppgaver på en dagn, nå er alt konsentrert innen ett område. Det å reise fra de fantastiske individene i klassen min, de som det føles litt som om jeg har gått i klasse med siden grunnskolen, kommer til å bli rart. Det kommer til å bli en merkelig følelse på første skoledag nå til høsten, og ikke se det lysende ansiktet til Kari, høre de sære utbruddene til Ingvild, høre Rikke prate om OTH eller LOST o.l. og høre pianistene øve når man går igjennom musikkgangen, alt kommer til å bli et savn.

Det kommer til å bli rart å ikke se de andre klassene igjen også, særlig alle de fantastiske førsteklassingene. Man får alltid minst fire klemmer hver dag, om Mette, Thea og Kristine er på skolen. Dessuten blir det rart å ikke se de jordnære klesstilene til Martine Kirstine og Ragnhild. Det blir litt godt, men også litt merkelig å komme unna det sære internettspråket som Torstein, Sigurd, Harald og Mette fører.

Siste skoledag.. Huff! Den kommer til å bli vanskelig! JEg kommer til å grine som et lite barn! JEG VIL IKKE SLUTTE!! Jeg vil komme tilbake igjen i høst, og fortsette i fjerdeklasse! Men det går ikke, det er som Åshild sa, alt har en slutt.

Nei, jeg skal nyte den siste tiden på Vinstra, og sette pris på alle i klassen, alle på hele musikk- og danselinja, og lærerene der også.