Nananaaaaaaaa

Jeg leste nettopp det dype blogginnlegget til Ingvild, og det gjorde litt vondt, på en måte. Hvorfor må vi hele tiden påpeke hvor liten tid det er igjen på Vinstra? Og hvorfor må vi tenke over at vi trolig kommer til å kontakt mer etter et par år? Jeg får VONDT inni meg, selv om jeg veit at livet er sånn. Jeg synes det er treumatisk, og skulle ønske at vi kunne være låst fast her, i den siste måneden på Videregående, å aldri bli eldre, å aldri trenge å la livet gå videre.

Men jeg veit jo at det ikke er sånn. Så klart det ikke er sånn. Det går jo ikke, det er noe alle forstår, selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg er ekstremt glad i alle i klassen min, og alle på Musikklinja, både lærere og elever, og jeg synes det er viktig å skrive det ned, sånn at om noen skulle komme til å faktisk lese bloggen min, så vet de det. Da vet de at hva de betyr, de små musikkbarna som er så søte og snille og gode.

Det er merkelig hvordan man kan se bort ifra hvordan enkelte irriterende personer egentlig er, når de plutselig viser deg en ny side av seg selv. Jeg blir like overrasket hver gang.

Jeg er glad i alle Vinstra-musikk-mennesker, og en god del allmenn-mennesker også, men ikke Bæsjen, for han er faen meg en frekk drittsekk.